Jeg synes det er et rimelig krav til folk at de har den kompetansen de skal ha for å utføre jobben sin.
Det er en veldig god idé å være sikker på at hjernekirurgen er kompetent og vet hva hun gjør, før jeg gir min tillatelse til at hun åpner hodeskallen min og begynner å skjære, dersom det skulle være nødvendig. Min møbelsnekker er flink med sag, men jeg har ikke så lyst til at han skal bruke den på mitt hode. Han har kompetanse på noe annet.
Å stille krav om at folk kan det de skal er respektfullt. Å unnlate å stille slike krav er respektløst. Dersom vi lar være å stille slike krav til våre medarbeidere pga f eks deres kulturelle bakgrunn eller deres kjønn, kan vi kalle dette for «kulturell diskvalifisering».
«Kulturell diskvalifisering» rammer ofte kvinner når arbeidsgivere behandler dem med en holdning á la «dum og deilig», som om de – fordi de er kvinner – ikke kan være i stand til å utføre samme type arbeid som menn. Å utsette en kvinne for lavere forventninger enn man har til menn er altså ikke bra for henne: Det er «kulturell diskvalifisering».
Overfor minoritetsspråklige arbeidstagere gjør arbeidsgivere i praksis ofte det. Det finnes en holdning hos mange etniske norske kollegaer at fordi personen strever med språket eller har utfordringer med å forstå sammenhengen, så er det greit at han eller hun ikke utfører arbeidet med samme kvalitet som nordmenn. Det er ikke heller til å forvente at han eller hun skal kommunisere på en hensiktsmessig måte.
Dette er feil. De som ikke stiller de rettmessige kravene til sine minoritetsspråklige kolleger, ender ofte opp med å beklage seg over dem. Etter hvert baktaler de dem eller lander i en slags opplevelse av at «de ikke er gode nok». Dette er en farlig utvikling.
Til de vi betrakter som likeverdige stiller vi samme nivå på krav. Det er respektfullt å være kravstor.
Integreringsprogrammet Mentor har som sitt utgangspunkt de kravene som kommer fra den jobben den enkelte minoritetsspråklige arbeidstageren har.
Den minoritetsspråklige og hans/hennes mentor sitter sammen og gjennomgår hvilke krav jobben stiller.
– “Hva er det du må kunne:
- gjøre
- forstå på norsk
- si
- lese
- skrive
… i denne jobben?”
– “Hva av det er du god på? Fortsett med det!”
– “Hva er du ikke god nok på? Dette er nå definert som din utfordring.”
Den minoritetspråklige og mentoren samarbeider om å bygge opp de evnene som jobben krever, vel vitende om at perfeksjon ikke finnes, men at innsatsvilje og smarte metoder skaper gode resultater.