Dialog

 

To hoder tenker bedre enn ett, heter det. Dette er en sannhet med en del modifikasjoner.

I utgangspunktet er to hoder naturligvis dobbelt så mye som et hode, men de to hodene må trekke i samme retning. Ikke slik å forstå at de må tenke likt, ei heller at de nødvendigvis må være enige. Dog må det være slik at de begge må ha en forståelse av at den ene ikke er enerådende, at det den andre har å komme med  –  er noe som skal utfylle det jeg selv har å komme med. Det blir viktig å forstå den andre, ikke for å motsi eller argumentere mot, men for å fatte hva det er den andre sier. Ambisjonen må være at du forstår den andre så bra, og går så mye inn i tankegodset, også det usagte tankegodset, til den andre i et forsøk på selv å bli beriket, og at din egen idé blir større og bedre enn den var da du selv kun tenkte dine egne tanker.

Dette er dialog. Det motsatte er debatt. I en debatt dreier det seg om å «ta» den andre, overbevise (ofte et publikum) om at jeg har rett.

 

 

Den kjente «kommunikasjonstrappa» kan også sees som en illustrasjon på hvordan dialog arter seg i praksis.

Trappen har fire nivåer.

1. Å informere hverandre, både om sak og prosess.
2. Å utveksle synspunkter betyr at den ene sider hva hun mener, og den andre sier hva han mener. Om dette blir sett på kun som motsetninger, og vi stopper her, er vi i debattmodus. Den ene har intet ønske om å lære noe av den andre, og den andre vil heller ikke lære noe av den ene. Begge to trykker på med påstander, vurderinger, argumenter, avbrytelser, kanskje fornedrelser og personkarakteristikker, og om en opplever ikke å ha mer å gå på, kommer det trusler. Alle setninger er i en eller annen påstands form, altså det som i grammatikken bl a kalles informasjonssetninger. Setningene slutter med et punktum, eller kanskje et utropstegn!
3. Om vi derimot bruker hverandres synspunkter, har vi kommet oss over i dialogmodus. Da oppsummerer vi det vi har forstått av hva den andre sier. Ganske sikkert har vi ikke fanget det helt presist, men den andre kommer oss til unnsetning, og korrigerer, helt til den andre hører at vi bruker dennes synspunkt slik hun eller han mente det. Vi stiller også spørsmål for å avklare om vi har forstått riktig, for å bistå den andre i å videreutvikle sitt resonnement og sin tenkning og å utdype sine fornemmelser. Måten vi spør på er naturligvis ivaretagende, slik at den andre opplever seg respektert, og tonen i samtalen er mild.
4. Ved noen anledninger kommer det til oss en ny forståelse som verken er kun den enes eller utelukkende den andres. Fordi vi har lyktes med å lytte til hverandre, og gjensidig bygge videre på noe uten «å ville ha rett», kan vi utvikle nye og konstruktive ideer sammen.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Fritt etter: «Ledelse på norsk – prinsipper, arbeidsmåter og resultater», Ad Notam, Gyldendal, Oslo 1995.

 

 

Debattspråk og dialogspråk

Om vi snakker med hverandre (dialog) eller mot hverandre (debatt) vil avspeile seg i hva slags språk vi bruker. I modellen over så vi at debattmodus gikk frem til nivå 2 (uveksle synspunkter, altså den ene og den andre hevder hvordan noe ‘er’).

Dialogmodus, som forekommer på trinn 3 i modellen over (bruke hverandres synspunkter) er å gjenta det den andre sier, eller det det virker som den andre sier. Dette kaller vi oppsummeringer. Det bidrar bl a til å sjekke ut om en har forstått den andre korrekt. Dette får vi også til ved spørre den andre, på en intressert,  nysgjerrig og ivaretagende måte. Vi må altså også stille spørsmål for å få til en dialog. Forskjellen på debattmodus og dialogmodus samsvarer derfor i stor utstrekning med hva vi kalte trykk og trekk-kommunikasjon.

 

 

Opptrappende og nedtrappende språk

Nok en måte å snakke om forskjellen på debatt og dialog er å kalle det  opptrappende og nedtrappende språk. Opptrappende språk bistår til at vi går oppover konflikttrappa, mens nedtrappende språk hjelper oss til å få roet gemyttene, og kunne lytte til hverandre.

I illustrasjonen under finner du noen eksempler på opptrappende og nedtrappende språk. Et viktig skille er forskjellen på du-språk og jeg-språk. Du-språk snakker om den andre, gjerne om hva den andre ‘er’. Du definerer ‘den andre’. Selv når vi sier noe positivt, oppleves det ofte som ubehagelig å bli definert av andre. F eks vil selv positive påstander som: «Du er så søt». «Du som er så flink, …» kunne oppleves som manipulerende og unødvendige. Folk vil gjerne definere seg selv, ikke bli definert av andre.

Jeg-språk er derimot når vi «holder oss på egen banehalvdel», og gir uttrykk for våre egne interesser, følelser og behov, og tar ansvar for våre egne fortolkninger. Prøv selv å merk forskjellen på: «Slik jeg opplever det, så har du mer makt enn meg. Hvordan opplever du det?» og på den annen side «Du har  mer makt enn meg!» Uansett hva den saklige ‘sannheten’ er, blir det lettere for en samtalepartner å høre den første versjonen.

Hvis vi forestiller oss en situasjon der du opplever at noen avbryter deg, så kan du si: «Du har en lei tendens til å avbryte, og det er veldig sjenerende for meg ikke å få snakket ferdig.» Sannsynligheten er stor for at den du sier slikt til enten føler seg så overkjørt at han holder munn, eller at han opplever ditt innspill som et angrep, og derfor går til motangrep. I så fall kunne han finne på å si: «Ja, det er klart jeg avbryter. Du prater jo hele tiden. Du monopoliserer ordet. Er det ikke slik at alle skal få komme til orde her? Hvis man skal få sagt sin mening til deg, må en jo avbryte!!!»

Poenget er ikke å la være å snakke om at den andre snakker mens jeg mener det er min tur. Det som er betydningsfullt er hvordan jeg sier det. Jeg kan i stedet si:

• J:   Jeg opplever at du begynner å si det som er viktig for deg før jeg synes jeg har fått sagt det jeg vil si. Opplever du det også slik?
• D:   Ja, men jeg er så redd jeg skal glemme det jeg vil si.
• J:   OK, så du er redd for å glemme. Jeg forstår. … Hørte du at jeg var i gang med å skulle si noe?
• D:   Ja, jeg gjorde jo egentlig det.
• J:   Nettopp. Jeg tenker at både du og jeg skal få lov til å snakke ferdig. Er du enig i det?
• D:   Ja, naturligvis.
• J:   Tror du at vi kan finne en måte hvor jeg kan gjøre mitt resonnement ferdig samtidig som vi finner en måte å snakke sammen på som gjør at du ikke glemmer det du vil si?
• D:   Ja, kanskje hvis jeg noterer ned det jeg må få sagt.
• J:   Ja, hvis det fungerer for deg, så er deg, så er det fint for meg…..

Tar dette lengre tid enn å si: «Du må slutte å avbryte meg!»? Vel, ja og nei. Selve setningen: «Du må slutte å avbryte meg, leverer vi jo mye hurtigere. Imidlertid går sannsynligvis motparten i vranglås, og vi fjerner oss fra at vi begge må få sagt det vi har på hjertet, og slik sett er jeg-språket langt mer effektivt og bringer oss hurtigere til en avslutning av samtalen – slik at den blir konstruktiv for begge parter.

Det er noe magisk med formuleringene: «Jeg føler…..» og «Jeg opplever….». Naturligvis forutsatt at det er noe du faktisk opplever eller føler. Samtalepartneren sier nesten aldri: «Nei, det opplever du ikke.» eller: «Nei, det trenger du ikke å føle.». Når vi sier hva vi opplever og hvordan vi har det, inviterer vi motparten til å lytte, og de fleste vil da faktisk «ta på seg ørene» og høre mer etter hva du sier..

Når du ser nøyere på illustrasjonen under, vil du selv kunne sammenligne opplistingen av motsetninger mellom hva som trapper opp, og hva som trapper ned.

 

 

Opptrappende språk er farligere, og langt mer aggressivt enn hva f eks politikere hevder. Bortsett fra at debatt er et format hvor samtalepartnerne ikke har til hensikt, og heller ikke kommer til å lære noe av hverandre, så forsurer debatt samarbeidsklimaet, trekker opp motsetninger der ulikheter kunne vært berikende, og i sin mest ekstreme forstand hindrer debatt integreringen av ulike grupper til et større og mangfoldig hele.