Mennesket er en sosial skapning. Hvis vi skal ha meningsfulle, lykkelige liv, er vi avhengige av å være med i inkluderende og forpliktende fellesskap. Det er viktig for hver eneste av oss, og for den enkeltes mulighet til å uvikle sitt fulle potensiale. Det er viktig for at grupper blir så empatiske og effektive som mulig, og det er grunnleggende for fred, sameksistens og for å håndtere konflikter på en konstruktiv måte.
Grunnlaget legges for hver enkelt i barndommen, dersom en får muligheten til å være en del av en familie. Som eldre barn er det betydningsfullt å ha gode og trygge venner, noe som også avspeiler seg senere i livet. Arbeidsplassen har vist seg å være en arena der folk får anerkjennelse, lønn, tilbakemeldinger og ros for å utføre noe til virksomhetens beste. Når det er slik på jobben, opplever arbeidstagerne å være med, og de opplever seg selv som betydningsfulle.
Alle individer er ulike, og et moderne, velutviklet samfunn legger til rette for at den enkelte kan finne seg selv, og bidra med sitt. Da oppstår ulike konstruktive grupperinger, fordi folk slår seg sammen med likesinnede, på bakgrunn av f eks interesser, kjønn, kultur eller gammelt vennskap.
I samfunn der vi lykkes med å invitere til – og å forvente at alle deltar, der den enkelte blir respektert for det hver enkelt er, det er der vi får etablert de beste betingelsene for sameksistens. Dette gir oss de mest produktive samfunnene. Når vi lykkes med å dyrke hver enkelts unikhet, samtidig som at forskjellene er innenfor fellesskapet, da bidrar vi også til å skape lykke for hver enkelt. Vi kan gjerne kan dele verden opp i «oss» og «dem», fordi noen er intime venner, arbeidskamerater og bekjente, mens andre er «de andre». Faren oppstår når vi sier oss eller dem, i stedet for oss og dem. Vi trenger altså å gå fra en «enten eller»-holdning til en som innebærer «både – og «.
Kategorier mennesker som blir «drop-outs», har problemer med «utenforskap», og enkelte gruppers opplevelse av ikke å bli godtatt og akseptert, må vi ta veldig alvorlig. Ulike typer integreringsprogrammer, og tiltak for at alle er en del av fellesskapet er hva vår Skandinaviske kulturarv er tuftet på. Inkluderingen består av at
- alle er ok
- alle skal få være med i et inkluderende felleskap der den enkelte…
- blir forventet å bidra med sitt, samtidig som…
- den enkelte får støtte til å få til det
- og vi ikke aksepterer at den enkelte forsøker å rive ned vårt demokrati med udemokratiske midler
Det vi arbeider for er derfor å få alle til å delta, og vi vil skape et reelt og bærekraftig demokrati.
Arbeidsplassen er den viktigste arenaen for integrering for voksne mennesker. Skolen er den viktigste integreringsarenaen for barn og unge. I skolen har man gode erfaringer med å etablere selstyrte grupper, som får delegert mye ansvar for hver enkelts læring, inkludering, deltagelse, personlige og sosiale utvikling. Slike grupper blir ofte kallt «basisgrupper».
Basisgrupper
Randi Sortland beskriver i sin fengende, og noe springende, bok «Glade elevar» hvordan slike grupper etableres og fasiliteres av læreren. Noen grunnleggende prinsipper er
- gruppene består gjerne av et ulikt antall medlemmer, helst 5
- medlemmene er så ulike som mulige
- de har jevnlige møter
- suksesskriterier er at
- alle har lært så mye som de kunne lære
- hver deltager besitter ulike ressurser, og flest mulig av disse ressursene har blitt tatt i bruk av gruppen
- enhver deltar ut fra sin egen kompetanse
- alle lærer om seg selv og de andre samtidig
Lærerens fasilitering består i at læreren
- setter opp gruppene
- er meget opptatt av prosessen mellom elevene, f eks ved at det lages mange åpne spørsmål som det ikke finnes noe «et korrekt svar på»
- sørger for at klassiske «svakheter» blir benyttet som «ressurser»; f eks at elever med skilsmissebakgrunn vet mest om det, eller f eks en elev med dysleksi kan formidle hvordan en slik utfordring arter seg – ikke som et problem, men fordi det er en type kompetanse de andre elevene i mindre grad har
- at det aller meste kan tas opp, slik at stadig færre ting blir flaut, og at en både skaper empati for utfordrende situasjoner, bruker den kompetansen som de som er i slike situasjoner har, samt bidrar til å løse det som saksmessig er et «problem» med utfordringen
Hovedprinsippet er å erstatte det Sortland kaller «kunnskapslæring» med «erfaringslæring». Læreren må fasilitere gruppene nettopp slik at elevene ikke kun sitter og snakker «sak», men tilegner seg «kunnskap i en konstruktiv prosess» med hverandre. Elevene tilegner seg i praksis dialogkompetanse, i stedet for kun å debattere. I tillegg tilegner elevene seg naturligvis en mengde kunnskap – og enda viktigere – de får kompetanse i å tilegne seg det som trengs i nye og ukjente situasjoner, tuftet på en god og robust selvfølelse.
Mentorprogrammer
Der vi i skolen trenger basisgrupper, trenger vi mentorprogrammer på arbeidsplassen. Vi kan definere ulike kategorier mennesker som på en eller annen måte står i fare for å falle utenfor på arbeidsplassen, eller som har utfordringer med å komme inn. Selv har jeg utviklet et integreringsprogram for minoritetsspråklige arbeidstagere, deres erfarne kolleger og ledere. Over samme lest vil en kunne etablere programmer for ungdom som har fallt utenfor arbeidsliv eller skole, funksjonshemmede, eller hvilken som helst kategori personer som opplever en eller annen form for utenforskap.
Samme typen tenkning mener jeg vi bør bruke for å styrke folkehelsen. Relasjonen «lege – pasient» er kanskje et av de beste eksemplene på hvordan begge parter tenker i terminologi «ekspert» og «umyndiggjort bruker» – hvilket jo ikke fremmer den enkeltes mulighet til selv å ta ansvar for sin egen helse. Når norske kolleger har deltatt som «mentor» i mitt program med samme navn, sier de noen ganger: «dette er jo ikke kun et program for minoritetsspråklige (som er den konkrete målgruppen akkurat mitt program retter seg mot), men dette er en god måte for enhver å være sammen med andre mennesker som på en eller annen måte er forskjellige fra dem. Og når det kommer til stykket er vi jo alle forskjellige.
Rammer for deltagelse
Den enkelte deltar jo ikke frikoblet fra de andre. Derfor krever det at den enkelte tilpasser seg det fellesskapet en inngår i. På arbeidsplassen fordres det at den enkelte er en konstruktiv medarbeider, lederen må lede, og forstå når det skal besluttes og en skal understreke retningen en går i, mens det i andre sammenhenger er mer betydningsfullt å skissere noen rammer – innen hvile de enkelte medarbeiderne kan være kreative og utvikle ulike måter å gå frem på. Grunnleggende – i familien, skolen, idrettslaget, organisasjonen eller den virksomheten en inngår i, eller samfunnet som sådan – så finnes det noen rammer, tuftet på de verdiene vi ønsker å tilkjenne oss. I mitt tilfelle er det at vi respekterer hver enkeltes egenart, at hver enkelt er forventet å respektere de andres egenart, at det skal legges til rette for at alle utvikler sitt fulle potensiale – herunder en forventning om at alle bidrar så mye de kan, og at de støttes i å få til det. Da oppnår vi bærekraftige organisasjoner og samfunn med robuste individer med god selvfølelse.