Bærekraft dreier seg om balanse. Det er et spørsmål om å få størst mulig utbytte, men samtidig sørge for en ikke tar ut så mye at en fjerner grunnlaget for å ta ut utbytte neste gang, eller at de som er med i et system opplever å bli «utbyttet». Hva er størst mulig utbytte? Ja, se det avhenger av hva vi snakker om. Innen miljøvern betyr bærekraft at vi ikke kan ta ut så mye energi at vi forurenser den planeten vi bor på slik at vi får dårligere vilkår for å dyrke mat, at fisken i havet blir full av plastikk, eller at temperaturen på planeten stiger slik at det blir mer tørke på tørre steder, og våtere der det allerede er vått nok fra før. Som Gregory Bateson uttrykte det: «en organisme utrustet med vestlig, individuell tankegang, og i tillegg moderne teknologi, har en sjanse til å overleve som en snøball i helvete».
Vi snakker altså om en både – og – ideologi. Vi må både hente ut ressurser, og sørge for at det er fullt ut mulig å fortsette å hente ut ressurser, uten å forringe det grunnlaget ressursene er hentet ut fra.
På samme vis er det i relasjoner mellom mennesker. Vi må alle produsere noe, gjøre et eller annet som noen andre trenger, slik at vi både holder liv i oss selv, og bidrar til fellesskapet. Et samarbeid er å finne det rimelige, riktige balansepunktet mellom min egeninteresse, og bidraget overfor fellesskapet.
Fabrikkeieren vil jo helst at den ansatte arbeider mest mulig, og tjener minst mulig – ut fra en betraktning om kortsiktig inntjening, mens den ansatte ønsker å arbeide minst mulig og tjene mest mulig ut fra samme kortsiktige perspektiv. Fabrikkeieren har imidlertid en langsiktig interesse i at den ansatte er fornøyd, har tilfredstilt sine behov slik at den ansatte konsentrerer seg om det som er arbeidsoppgavene på jobben, bruker sin kreativitet til beste for virksomheten, blir lojal og forblir. Den ansatte har en langsiktig interesse i at virksomheten går godt, slik at det er en trygg og forutsigbar arbeidsplass der den ansatte selv kan uvikle sitt fulle potensiale.
Slik er relasjonen også når jeg engasjerer en snekker for å rehabilitere mitt hus. Jeg har en interesse i å presse prisen jeg skal betale ham mest mulig. Men, hva er mest mulig? Det må jo være å presse prisen til det punktet der snekkeren fortsatt opplever å få en god pris, slik at han er motivert til å komme med gode løsningsforslag, har lyst til å være fleksibel og rimelig overfor meg, fordi han opplever at jeg er respektabel overfor ham. Han vil gjerne behandle meg ordentlig, hvis han opplever at jeg behandler ham ordentlig. Om det er et stort snekkerfirma, og jeg lykkes med å presse prisen veldig langt ned, kan jeg være ganske sikker på at de ikke velger å sende den beste snekkeren.
Forhandlinger dreier seg grunnleggende sett om det doble ved å være tydelig på hva jeg vil, og hva jeg synes er rimelig – samtidig som jeg interesserer meg for motpartens følelser, interesser og behov, slik at det blir enklest mulig for motparten å gjøre slik jeg helst vil. Kanskje til og med slik at mortparten har glede av at jeg får positive følelser. Dette er materialet tillit er laget av.
Å skape bærekraftige organisasjoner og samfunn dreier seg om å ha en fleksibilitet som er stor nok til at det er plass til den enkeltes unikhet – samtidig som den enkelte må justere sin egenart slik at fellesskapet overlever. Kombinasjonen med å ta vare på den enkelte, og å sørge for at fellesskapet kan vare ved fordrer altså et paradigmeskifte. Paradigmeskiftet innebærer at vi forstår hvor betydningsfullt det er at alle deltar, at alle føler seg velkomne, at alle føler en forpliktelse overfor fellesskapet, og blir inspirert til å bidra. Da er vi med å skape en verden der det er plass til alle – vi er med å skape det nye mennesket – som vil være med å skape den nye verden.
Hva slags «mennesker» – og hvorfor må vi lykkes?
Ifølge tidligere refererte Sortland, som arbeider med å skape integrering og deltagelse i skolen så trenger fremtiden «robuste, empatiske. kreative, solidariske, ansvarlege, kunnskapsrike, nysgjerrige, modige menneske med positivt OG realistisk sjølbilde, og sjøltillit nok til å «bli med i leiken».
Vi trenger deltagelse av mennesker med slik kompetanse for å skape og opprettholde et bærekraftig demokrati. Samtidig er demokratiet en formell betingelse for at en likeverdig deltagelse skal kunne finne sted.
Deltagelse er nødvendig for
- den enkelte for å bli seg selv, bli den beste versjonen av seg selv og bidra mest mulig effektivt
- samfunnet, og ulike fellesskap i samfunnet slik at de får mest mulig ut av hver enkelt
Når vi ikke lykkes med å skape deltagelse er det farlig
- for den enkelte fordi det skjer en utestengning, og den enkelte fjerner seg både fra felleskapet, men også fra seg selv
- for samfunnet, fordi det for den enkelte vil være nærliggende å velge andre fellesskap som ikke er demokratiske, fellesskap som vil kunne søke å arbeide mot våre likeverdige verdier