Hva er kultur? Jo, alle de måtene vi oppdrar våre barn til at ting skal gjøres på.
Språk er en viktig del av det: Det er redskapet vi bruker til å beskrive vårt verdensbilde.
Denne koblingen mellom språket og måten man oppfatter verden på er så tett at ofte avslører de måtene vi sier ting på en del av det verdensbildet som man ikke pleier å snakke åpent om.
Hva er et av de vanligste problemene til en minoritetsspråklig person? At ingen forteller verken hvordan omverdenen pleier å gjøre ting, ei heller hvordan man pleier å uttrykke det man vil.
Den danske antropologen Anne Knudsenforteller om hvordan det aldri finnes noen «bruksanvisning» på kultur. Hun bruker eksempelet med en «dansk julefrokost», som – for de uinvidde – er en langstrakt lunsj, med en rekke kalde og varme retter. Du starter med sild, og slutter med ost. Noen ganger bør du bruke hvitt brød. Andre ganger skal du bruke mørkt brød. Det skal smør til noe og fett til annet. Sildetallerkenen tas bort når du er ferdig med silden. «En lille en», vil være snaps som du drikker i tillegg til øl’en du får servert.
Den mer spesifikke instruksjonen av hva du – som utlending – skal foreta deg, og i hvilken rekkefølge, kommer alltid etterpå. Danskene humrer litt av deg, og synes du gjør dette på noen pussige måter. Ja, altså for de danskene – gjør du det på noen pussige måter, og det er for dem mer naturlig å le av deg i stedet for å instruere deg om hva du skal gjøre.
Tilsvarende gjør man ofte på arbeidsplassen her i Norge. I stedet for å instruere grundig og ta opp med de minoritetsspråklige når de gjør ting på måter som oppleves som uhensiktsmessige, sier man ingen ting. Kanskje skyldes dette en form for hensynsbetennelse: En slags forestilling om at de minoritetsspråklige vil ta det ille opp om man bryr seg. Derfor unnlater man å gi dem en ryddig tilbakemelding. Rett og slett bistår man ikke med at ting blir sagt og gjort på de måtene som felleskapet for øvrig opplever som riktige.
I integreringsprogrammet Mentor, får erfarne kollegaer (mentorer) ansvaret for å følge opp én eller flere minoritetsspråklige arbeidstagere. Utgangspunktet er kravene i jobben til den enkelte minoritetsspråklige.
Mentorer lærer å være tydelige på hvilke krav som stilles til den jobben den minoritetsspråklige har og gir tilbakemeldingerom hvordan den enkelte kan arbeide med sine utfordringer. De lærer også den mest effektive måten å støtte den minoritetsspråklige i å få til det som trengs. De svarer på de spørsmålene som dukker opp. Dersom de selv ikke kan svare, så sørger de for å kanalisere spørsmålene videre, så at den minoritetsspråklige alltid får svar.
Når det behøves, er det mentoren som skal utfordre den minoritetsspråklige til å arbeide enda hardere med å utvikle sine språk- og kommunikasjonsferdigheter.
Ordet mentorkommer fra gresk: Μέντωρog betyr «vis» eller «rådgiver».
I Odysséen er Mentornavnet til den vise vennen av Odyssevs som fikk i oppgave å oppfostre Odyssevs sønn: Telemakhos. Mentor hadde altså rollen med å gi både råd, opplæring og støtte i å stå opp for seg selv. I en moderne språkdrakt kaller vi dette supervisjon eller coaching.
I opplæringsprogrammetMentor må mentorene være dyktige i å skille mellom sak og prosess. De skal fremme dialog og motvirke debattved å bedrive fasiliterende kommunikasjon. Derfor er det for dem nødvendig å tilegne seg de grunnleggende tre holdningene som Carl Rogers beskriver innen sin tilnærming, Person Centered Approach (PCA): Empati, akseptog kongruens.
Slik vil mentorene bidra til deltagelse, og bistå den minoritetsspråklige i å forstå hva som fordres av en moderne arbeidstager i Skandinavia: Nemlig å utvikle medarbeiderskap.