Person Centred Approach (PCA) har, som navnet tilsier, en oppmerksomhet på personen, på den enkelte som et unikt og irrepetibelt selv. PCA er en filosofisk og psykologisk tilnærming til mennesket utviklet av den amerikanske psykologen Carl R. Rogers (1902-1987).
Alle mennesker er ulike, samtidig som vi har noen iboende muligheter som mennesker. Vi har f eks evnen til å tilegne oss verbalspråk, være empatiske overfor andre, og kommunisere og samarbeide. Når de rette betingelsene fra omverdenen er tilstede, vil hvert individ, ifølge Rogers, kunne utvikle seg til å bli den optimale og mest konstuktive versjonen av seg selv.
Siden mennesker har iboende muligheter til å bli mennesker, katter har iboende muligheter til å bli katter, hunder til å bli hunder, poteter til å bli poteter osv, hevder Rogers at det finnes en underliggende strøm i enhver levende organisme til å kunne oppfylle organismens iboende muligheter. Dette kaller han the actualizing tendency (den aktualiserende tendensen). Rogers sier: «We can say that there is in every organism, at whatever level, and underlying flow of movement toward constructive fulfillment of its inherent possibilities.» Den aktualiserende tendensen kan selvfølgelig bli motarbeidet eller forvridd, sier Rogers, men den kan ikke bli ødelagt – uten å ødelegge selve organismen. Denne tendensen er å forstå som en del av det biologiske, og innebærer en grunnleggende tillit til mennesket og til alle organismer.
Når den aktualiserende tendensen får optimale betingelser – i lang nok tid – vil et menneske utvikle seg mot å bli den fullt fungerende person. Hun – eller han – vet hva hun føler, og kan si hva hun vet.
De betingelsene som må være tilstede er at klienten er i en relasjon, har kontakt med fasilitatoren (den som skal bistå) og er sårbar ift sine bekymringer og hva klienten opplever (erfarer inne i seg), og derfor oppsøker hjelp.
Fasilitatoren må på sin side være ekte og oppriktig (si hva det er fasilitatoren føler, når det er relevant for klientens prosess) i relasjon til klienten, empatisk overfor klientens indre erfaring og erfare en ubetinget aksept for klienten.
Fasilitatorens holdninger kalles gjerne kjernebetingelsene. De faglige termene for disse er:
- kongruens (noe om meg) – at du som fasilitator virkelig er deg selv, og formidler noe av deg selv (ofte ikke meninger om saken, men snarere om prosessen), hva fasilitatoren opplever og føler ift hva klienten beretter
- empati (noe om deg) – at du som fasilitator har et innlevd forhold i klientens indre referanser, merker hvordan det er å være den andre, som om du var den andre (samtidig som du hele tiden er klar over dette «som om»)
- aksept (noe om oss), også kallt «unconditional positive regard» – at du som fasilitator aksepterer klienten som det han eller hun er, uavhengig av de problemene eller vanskelighetene og utfordringene som blir presentert. Du bistår slik sett klienten til å skille sin egen person fra de problemene klienten har.
Et premiss er også at fasilitatorens empati og aksept blir oppfattet av klienten, slik Rogers ser det.
Når disse betingelsene er tilstede vil klienten kunne vokse å gro. Å bli en person «becoming a person» kaller Rogers dette. Det dreier seg om «å bli mer seg selv». Alle er jo ulike, og de erfaringene vi gjør oss, det vi føler i kroppen er det som er det unike for hver og en av oss. Det enhver trenger bistand til er å finne den eksakte betydningen av alle de følelsene, den kontinuerlige organismiske strømmen som som går gjennom hver og en av oss. For å få den bistanden trenger vi å være i en relasjon der en annen bistår i samtale, den andre fasiliterer. Dette skjer ved en måte å være tilstede på, en måte å kommunisere på.
Rogers ble to ganger, med om lag 25 års mellomrom, i forrige århundre anerkjent av den amerikanske forening for psykologer som den mest innflytelsesrike psykologen noen sinne. Psykologien har tre hovedretninger, psykoanalysen, adferdsorientering (behaviourisme) og humanistisk psykologi. Rogers står nesten alene om å ha utviklet den humanistiske retningen innen psykologien.
Etter at Rogers postulerte sine nødvendige og tilstrekkelige betingelser for personlighetsendring innen en terapeutisk relasjon, oppdaget han at de holdningene og den medfølgende kommunikasjonen som er nødvendig for å skape en oppbyggelig relasjon – gjelder i alle typer forhold mellom mennesker, og er grunnleggende for at mennesker skal kunne lære og utvikle seg konstruktivt.